a)
Jeg er frisk. Føler meg frisk. Mens jeg av gammel vane har “skyldt på” ME’en når ting butter imot, så kan det nå (flere mnd etter) enkelt forklares av andre faktorer. Med en gang jeg tok steget ut av det sorte hullet jeg falt ned i, så kom godformen tilbake! Etter år med nedbryting av kropp og sinn, så er det lett for at små maur kan velte stor tue. Det betyr ikke at jeg trenger å ta alle sorger på forskudd. Jeg ser nå at det siste halvåret har lært meg en hel del, både om meg selv og andre. På godt og vondt! Den som tør å innrømme feil, kan gå videre og bruke erfaringen som en styrke. Hardt, men nødvendig. Jeg har nå begynt helt fra scratch, og skal gjøre alt det jeg ikke har trodd jeg kunne gjøre. Jeg er ikke ME. ME er ikke umulig å bli kvitt. Jeg liker å se på de siste årene som en reise inn i meg selv, og jeg føler meg definitivt sterkere nå enn da jeg var 17, ung og vill. I ettertid kan jeg si at jeg ikke ville byttet det mot noe! Jeg er nemlig ikke en av dem som kommer til å ende opp med midlivskrise. Jeg har allerede hatt min dose.

b)
Jeg må lære meg å leve livet igjen. No more excuses! Det er så mye jeg ikke har fått gjort, så mange sjanser jeg har latt gå forbi. Det er på tide å “grab life by it’s balls” for å si det sånn! Det blir en balansegang, jeg gjør rett i å ikke overdrive med en gang, men jeg kan ikke sitte på gjerdet lenger.
Lenge før jeg ble syk, så var jeg redd for mye rart. Du vet sånn typisk jente-tankegang: “Tenk om jeg ikke er noe flink til dette, nei jeg lar være.” Lav selvtillit og janteloven utgjør et fint par. Så det er ALL grunn til å ta fatt på slike ting nå, i en alder av snart 24.

c)
Jeg skal derfor opprette en liste over ting jeg aldri har turt å gjøre, som jeg egentlig har hatt lyst til. Noen som har sett “The Bucket List”? Noe i den duren, bare at jeg ikke har tenkt å begynne med halsbrekkende stunts helt enda. Sånne ting som å melde seg på dansekurs når jeg egentlig ikke tror jeg kan danse, tørre å utvikle sangstemmen som jeg vet jeg har, men ikke har turd å bruke utenfor dusjen. Gå ut på byen edru, danse og snakke med fremmede folk. Melde meg på diverse kurs alene og rett og slett ta litt hverdags-sjanser!

Som sagt har jeg reflektert, og kommet fram til at jeg ikke er enestående på noe vis i denne sammenheng. At jeg har vært og til dels er redd for å ta sjanser, er jo noe mange sliter med? Det er imidlertid ikke så mange som snakker om sånne ting. Det å synes livet kan være vanskelig å få til, og det og føle seg alene er ikke sosialt akseptert å snakke om, noe som fører til at mange sitter nettopp alene med disse tankene. Selv om man kan ha mange venner, er det ikke nødvendigvis alt man vil fortelle dem. Jeg ser på meg selv som en oppegående og utadvendt jente, og tar meg selv i å lure på hvor mange andre jeg kjenner som har disse tankene?

Det er jo tross alt ikke store halsbrekkende stunts mannen i gata trenger å manne seg opp til. Det er de helt dagligdagse, små tingene som ofte kan fortone seg som store. Generelt sett trenger vi nordmenn å øke selvtilliten vår, og tørre å gjøre ting på vår egen måte. Janteloven er til tider så sterk at den hemmer flotte mennesker i å utfolde seg slik de fortjener. Samtidig har vi alle hovedansvaret for vårt eget velvære, og det verste man kan gjøre er å resignere. Tro at dette er alt man får, og fortjener, og slik er det. Man fortjener akkurat så mye som man prøver å få til, og den grensen strekker man hver gang man prøver. Ergo: Man er sin egen lykkes smed.

Til sist vil jeg bare si: Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det! (som teller)

Dette er en film jeg skal se så fort jeg får tak i den!!!

Anbefaler også “Den hemmelige Kokken”, er halvveis i boken og den setter fokus på et viktig tema: Hva er det egentlig vi spiser?

Idag satt altså jeg og mine skandinaviske medsammensvorne og ventet i timesvis, mens frisører, fotografer og sminkører skulle gjøre sitt. Med to forskjellige opplegg tok det sin tid. Jobben vi gjorde var over på 10×2 minutter kanskje. Men fikk jeg et skikkelig kick når jeg nailet begge bildene omtrent med en gang? Yessir. Ble bildene så fine at jeg kan vise dem fram til barnebarna mine når jeg blir gammel? Jepp. Var kjolen fra Leila Hafzi så nydelig at jeg kunne gjort veldig mye for å hatt den hengende i leiligheten min? JA. Det er bra sånt som dette bare varer en kort stund, for da har jeg noe å glede meg over til neste gang. Samtidig synes jeg det godt kunne hendt meg litt oftere.

I tillegg har jeg hørt på veldig mye bra musikk idag. Blitt reintrodusert for Rockettothesky som jeg hadde glemt, og blitt kjent med en herlig cubaner på 84 år: Ibrahim Ferrer. I tillegg til mange andre som jeg ikke husker navnet på, men som lever sitt eget liv på frisørens Ipod. Takk til alle for en super dag, vi trenger alle litt krydder i hverdagen!

Dette var en bra dag. Jeg kryper stadig lengre ut av skallet mitt…

Hvem bryr seg om at det regner når man har solskinn i sinnet?

Jeg hadde visst glemt hvordan jeg selv kan endre måten jeg ser ting på. Som regel trenger man en wakeup-call, og den fikk jeg igår. Det som er “farlig” med diagnoser, er at folk begynner å dulle med deg når du har det vondt. Kanskje er det ikke enda mer medlidenhet man trenger, men et spark i rævva! Det gjelder hvertfall for meg. Ting blir ikke bedre av at jeg synes synd på meg selv eller lukker meg selv inne. Takk for gode venner som tør å si deg midt i mot når du helst vil at de skal være enig med deg. Man er alltid med på å forme sin egen situasjon. Enten den oppleves bra eller dårlig, så har vi selv ansvar for den. Vi har selv ansvar for hvordan vi tenker, og handler.

Idag er en nydelig solskinnsdag og jeg har det bra. Den sprudlende ungjenta som en gang regjerte sinnet mitt, bobler under overflaten. Jeg må øve litt til på å leve, så kommer hun nok fram. Det er på tide å gjøre alt det jeg ikke tror jeg kan gjøre. Livet er til for å leves, ikke overleves.

Sist men ikke minst, vi skaper vår egen lykke.

Herfra til himmelen!

Jeg utfordrer alle som leser dette innlegget til å være snillere med seg selv. Se deg selv i speilet, virkelig se deg selv dypt inn i øynene. Gi deg selv komplimenter hver gang du ser deg selv i speilet. Øv på å være mer glad i deg selv. Øv på å elsk deg selv, øv på å si “jeg elsker meg selv”. Uttrykket “man må elske seg selv, før man kan elske andre“  har nok noe sannhet i seg. Man blir jo tryggere av å bli elsket, men man kan like gjerne gjøre en innsats for seg selv også. En julerengjøring for sjelen! Vi er jo her på jorden for å leve!

Men jeg kommer aldri, aldri, til å omtale meg selv som svak, jeg kommer aldri til å “hate” kroppen min for hvordan den er, eller føle meg selv som et offer. Jeg har stor tro på at selv om dette ikke er psykosomatisk i den forstand endel mener det er, så er vi fremdeles én med kroppen vår. Jeg har erfart at LP ikke var løsningen for meg, da jeg stort sett bare ignorerte kroppens rop om hjelp, og ble “redd for å tenke på ME”. Det betyr ikke at jeg kan drukne meg selv i symptomer, leite etter svakheter, vente på problemer, eller legge meg ned og bli der. Jeg må sette grensen et sted. Finne den linjen som kan tøyes mellom der jeg er, og der jeg vil være.

For å gjøre dette, er jeg avhengig av å komme inn i et system, som kan avlaste meg der jeg trenger det. Jeg trenger å bli hørt, sett, og tatt på alvor. I altfor mange år har jeg gått og hanglet, kjørt meg selv til det ytterste, og latet som ingenting foran andre. Beholdt den sterke, uberørte masken utenpå, og kjempet en kamp på liv og død innvendig. Nå er det nok, jeg vil ta tilbake roen inni meg. Jeg vil jobbe, men samtidig opprettholde et sosialt liv. Hittil har det ene gått på bekostning av det andre, og jeg har ikke alltid vært mye til selskap noen av stedene. Det er jeg lei av.

Jeg vil være så bra som jeg kan være, uansett hva jeg gjør.

Jeg vil være glad, føle at jeg har god livskvalitet, og jeg vil ha muligheten til å hvile når jeg føler jeg ikke har krefter.

Jeg vil leve igjen.

Det er min plan for fremtiden. Ta tilbake livet mitt.

Ikke alt går som planlagt her i livet. Det er en kjent sak. Og når man planlegger og det skjer, ja da kan du vedde på at ting ikke er helt hva de ser ut som likevel. Dette er ikke ment å være en deprimerende bloggpost. Men jeg kan ikke love at det ikke skjer. Det er jo ikke sikkert det går som planlagt.

Omtrent på denne tiden ifjor var jeg alene. Ikke at det er noe spesielt, jeg har tilbrakt kanskje 99% av livet mitt nettopp alene. Venner og familie og til tider dyr har omgitt meg med alt fra kjærlighet og lykke til intriger og uventet drama. De har alltid vært der. Men jeg har likevel vært alene. I den forstand at jeg sjelden har hatt kjæreste.

Mine tidlige forsøk var heller patetiske, om jeg skal vurdere dem etter dagens standard. Jeg ville kanskje ikke vært dem foruten, all erfaring er jo bra erfaring. Eller..vent..jaja, jeg har i det minste aldri vært ute for psykopater eller konebankere. Jeg har i hvert fall ikke blitt sammen med dem.

Men tilbake til mine første forsøk. Min første “kjæreste” fikk jeg på klasseturpå ungdomsskolen, han var 6 år eldre og fra et annet land. Det hele varte i kanskje 5-6 dager, før jeg reiste hjem igjen. Det var der jeg fikk mine første kyss, leide hender med en gutt for første gang, og det var der jeg for første gang ble “jaktet på” av det motsatte kjønn. Misforstå meg rett, jeg var ikke akkurat noen stor jeger før dette. Ganske liten og tynn (rettere sagt; spælingen sjæl) og attpåtil en hestejente, var ikke jeg å anse som noe kupp hos guttene på skolen min. Og i stallen var der bare jenter og gamle menn. Så da satt jeg igjen med hestene da, noe som egentlig var helt greit. Jeg lærte veldig mye om livet i stallen. Men ikke så mye om gutter.

Ikke drakk jeg heller på den tiden der, som nå. Idag er jeg atter en gang en rolig jente som ikke drar så ofte på fest. Imellom her derimot, hadde jeg en såkalt “vill” periode. Det ble en del festing, jeg møtte noen gutter også. Likevel, jeg var alltid den jenten som oftest var singel. I motsetning til andre venner, som overlappet det ene forholdet med det andre, ble det med flyktige forbindelser for min del.

Hvorfor var det slik? Jo det skal jeg fortelle deg. Blander du sammen selvtillit som så høyere ut enn den var, og en helse som gradvis sviktet på mystisk vis, med en tilbøyelighet til å falle for gutter som egentlig ikke ville ha meg (aka badboys), da får du meg gjennom siste del av tenårene. Jeg hadde vel ikke den største selvtilliten fra før av, og da jeg ble syk ble alt bare kaos. Faktisk så er flere av de årene et svart hull for meg, jeg husker veldig lite. Det jeg husker aller best, er hvor sinnsykt dårlig jeg ble etter hver fest, at det var vanskelig å slippe noen innpå meg, at ingen forsto meg (langt mindre meg selv), og at hver dag føltes som en kamp for å overleve.

Men, jeg klarte likevel å skvise inn et par forsøk på å finne “den rette”, tror rekorden min var på 6 uker. Jeg ble som regel skremt med en gang en gutt ble forelsket i meg. Det som var praktisk da, var at jeg hadde en av-knapp.  For seriøst, for kjedelig - av. Vi snakker nanosekunder. Idag, derimot, er ikke denne av-knappen her. Den har falt av, og er erstattet med en lampe som bruker veldig lang tid på å slukne. Den går bare på en gang i blant, når en spesiell person skifter lyspære. Men til gjengjeld brukes det idag sparepærer, som varer ganske lenge. Det er derfor jeg sitter og skriver dette innlegget her. Jeg må ha noe å gjøre på, mens jeg venter på at denne lampen skal slukne, eller i hvertfall dimmes. Jeg vil egentlig ikke at den skal slukne, men som sagt, ikke alt går etter planen. Ei heller har jeg kontroll over andre, noe som gjør at jeg innimellom sitter og blåser på en smått døende lampe, som om det skulle vekke den til live igjen.

Iblant føles det igjen som en kamp for å overleve. Iblant, og idag. På mange måter er jeg tilbake til 18-års alderen, men samtidig langt derifra. Naturligvis har jeg erfart en hel del, og jeg ville ikke vært disse årene foruten. Jeg vet bedre enn jeg gjorde da, og jeg har nå troen på at denne berømte lampen en dag skal slås på full styrke igjen. Men da med en evighetspære. Spørsmålet er; slås den av i mellomtiden?